September-08

Måtte vi bare få flere sånne helger! Tror nesten ikke jeg kan huske at mamsen har vært så avslappet og lykkelig - og det enda det foregikk noe mesteparten av de vel 70 timene vi tilbragte i Steigen. Egentlig ikke så merkelig at vi likte oss så innmari godt; maken til koselig velkomst skal en lete lenge etter. Fantastiske mennesker, fantastisk natur - og en sprudlende og engasjert kurs- og foredragsholder - Eva Bodfäldt! Mamsen blir nesten salig i blikket bare med tanken på de positive øyeblikkene som kom like tett og fort som helgas regnskurer.

Egentlig var jeg ganske så spent på om mamsen ville like Eva, for jeg husker godt da jeg var helt splitterny og Kristin-tante hadde vært på kurs med henne. Da ertet mamsen henne for alle de nymotens fremmenordene hun "slengte" om seg. Og de imponerte ikke henne i det hele tatt. Men mamsen var jo ikke der, og det var nok mest det som gjorde utslaget. Selv etter fredagens foredrag om 4 veier til en bra kommunikasjon, var mamsen fortsatt litt skeptisk; ja, hun var nesten litt lei seg - for alt hun ikke hadde gjort eller kanskje til og med gjort helt feil. Heldigvis kom hun på bedre tanker da vi kom til overnattingsplassen vår, ei koselig hytte som tilhørte Steigen Skiklubb med det flotte turterrenget rundt. Perfekt også for oss firbente.

Sent lørdag ettermiddag etter 7 timer med og om hund - var mamsen "helfrelst"; Evas tanker om hund og innlæring var helt etter hennes hjerte. Ingen tvang, ingen sinte kommandoer, mest mulig utnyttelse av hundens naturlige kontaktbehov og de "nødvendige" korrigeringer på en lun og respektfull måte. På lufteturen utenfor hytta "vår" etterpå, boblet hun nesten over av alle de gode tipsene hun hadde plukket opp - ikke bare når Jippie'n og hun var på gulvet, men like mye av det hun hørte av gode råd til de øvrige ni ekvipasjene. Heldigvis var Kristin-tante flink å notere etterhvert, og planen deres er å samle alle "trådene" for så å bruke de på vår trening. Det skal i hvert fall bli spennende!

Lørdagskvelden ble tilbragt i koselig lag på vertshuset; først sammen med Eva, Viggo, Trude samt Margit og Conny som hadde kjørt ca 20 mil for å hilse på sin "gamle" venn Eva og deretter var det felles middag for alle kursdeltagerne. Akkurat maten ville ikke mamsen snakke så mye om etterpå, men det ble nå maaange godbiter på oss av biffsnadder'n og mamsen var mistenkelig blank i øynene og lattermild da vi kom hjem rundt midnatt. Sov godt etter en særdeles hyggelig kveld gjorde hun i hvert fall; hun hørte hverken stormen som raste rundt hytta eller at vi var ute på tisserunde med Kristin-tante i 3-tida.

Søndagens kursopplevelse med meg i fokus ble litt mer "tungfordøyelig" for mamsen. Det er jo ikke til å stikke under en stol at psyken min har bekymret henne, faktisk helt fra jeg kom til gårds, engstelig og forsiktig som jeg var. Som tiden har gått, har problemet bare blitt verre og verre, og nå kan ikke mamsen hverken bruke miksmaster, oppvaskmaskin eller fyre i ovnen uten at jeg sitter som en skjelvende liten bylt i en krok. Og hun har virkelig prøvd - etter beste evne - å gjøre livet bedre for meg. Derfor ble det litt tøft for henne å høre at egentlig hadde hun gjort ting mye verre. Det var rett og slett blitt en vond sirkel; hun vokter på meg og jeg vokter på henne - og får støtte for min redsel med hennes trøst, selv om det ikke var ment som det i utgangspunktet. Så mamsen og meg, vi har en lang vei å gå for å bygge meg opp igjen, men med tålmodighet og varsom kjærlighet kommer vi nok til å klare brasene, og egentlig tror jeg det blir aller tøffest for mamsen.

Det var forresten ganske morsomt å se hvordan hundeførerne endret adferd i løpet av de to kursdagene; fra å komme inn litt forsiktig og usikker første dagen, til å komme inn med rak rygg samtidig som samspillet hund og fører var betydelig mykere og positivt. Og det er nettopp det positive inntrykket mamsen sitter igjen med etter kurset; kursleder'n var jätte-dyktig til å få både fører og hund til å føle seg vel. Dessuten tok hun "problemene" på strak arm - og pratet nesten uavbrutt i to kursdager - uten så mye som en liten "jukselapp" å titte på. Alt hun behøvde, fantes i hennes hode og ordene kom fra hjertet! Vi gleder oss allerede både til Steigen og neste kurs!!!

Men hvis dere tror vi dro hjem sånn rett etter kurs-slutt, så tar dere skammelig feil; Kristin-tante og mamsen var nemlig bedt på middag sammen med Eva hos Trude og Viggo. Tror de var mektig glad de takket ja til den invitasjonen; pinnekjøtt med nydelig tilbehør, kaffe med verdens beste ostekake til dessert og selvfølgelig; en ekstra dose med hundeprat. Det var ekstrabonus for dem, det. Vår ekstrabonus kom dagen derpå; en aldri så liten rundtur i Steigens utrolig vakre natur med et par toppers lufteturer på de knallfine sandstrendene. Snakk om lykke på jord; jeg bare løp og løp og løp. Mamsen ble helt perpleks, for aldri har hun sett meg løpe så mye og så fort. Den stranda skulle jeg mer enn gjerne hatt litt nærmere. Bare tenk hvor gøy vi kunne hatt det, mamsen og meg, med å springe om kapp der - det ville vært fin-fin trening for noen og enhver!

Fredag 26. september kl 09.00: De har jammen hatt fart på "pedalene" i dag morres, Kristin-tante og mamsen. Oppe allerede i grålysninga, og før klokka var slagen 9, hadde de stekt en haug med vafler, støvsuget og pakket helgas alle nødvendigheter i bilen. Nå mangler det bare at mamsen springer gjennom dusjen, så er vi klare for "take off" med destination Steigen og tre dagers kurs med Eva Bodfäldt. Det kommer garantert til å bli ei "jätte"-spennende helg - håper bare jeg skjønner hva den svenskedama sier. Det viktigste er jo at mamsen skjønner det. Spennende blir det også med overnattinga; vi skal nemlig bo i i hytta til Steigen Skiklubb, midt ute i svarte skauen - med utedo og uten dekning på mobilen engang, men akkurat det bekymrer ikke meg - da er jeg mer bekymret for skogens ville dyr.

Det har ikke blitt så mye fellestrening på oss denne uka. I stedet har vi hatt flere fine skogsturer, og selv om mamsen fikk seg en knekk i ryggen, tror jeg ikke hun ville vært de foruten. Til det er hun alt for glad i både å plukke bær og gå i skogen - og i "vårres" skog i særdeleshelt. Jippie'n var forresten ganske heldig han, for han fikk være med Kristin-tante på ei av fellestreningene og da hadde han fått så mange godbiter at han nesten ikke ville ha kvelds. Ikke jeg heller, for den del; for mamsen var ganske slepphendt med godbitene her hjemme og.

Torsdag fikk vi oss en liten bytur. Egentlig skulle det bare være en kjapp handlerunde, men så snakket Kristin-tante og Ellen sammen, og dermed ble det avtalt ei aldri så lita treningsøkt på Parkhalltaket. Det var særdeles nyttig med tanke på kombinasjonen Jippie, ny plass - til og med med gress - og hans overivrige bruk av nesa. Skal love dere at hun fikk lov å jobbe de første 50 meterne. Stakkars mamsen, hun "sto" seg nesten bortover gressmatta i sneglefart. Men så "våknet" jyplingen, og etterhvert ble det ei høvelig bra trening. Høvelig bra, for mamsen var ikke helt fornøyd med at Jippie'n plutselig er begynt å gå for langt frem på både lineføring og fri ved fot. Men med tanke på hvor hun har strevd med meg som bare vil henge etter, så er jo det et rent luksusproblem; hun må bare huske å belønne bakover - fra venstresiden!

Nei, nå altså, nå går det over stokk og stein - bokstavelig talt - her ute på Skjomnes søndre. Ikke før var vi kommet hjem fra Tyttebærskogen, så var det frem med turklærne. Og avgårde bar det med oss; oppover de bratte bakkene bak huset vårt kravlet vi som flitttige, små arbeidsmaur på innhøsting av vinter'ns reserveproviant. Ikke skjønner jeg at mamsen gidder; fryserne er jo proppfulle, nærmeste matbutikk bare tre kilometer unna - og hun har jo bil og kan kjøre dit - i stedet for å streve seg opp brattlia. Men egentlig er jeg innmari glad inni meg for hun orker sånne strabasiøse utskeielser - tenk om vi firbente bare hadde måttet nøye oss med "frøkenturene" i Storskogen - det hadde vært kjedelig, det.

Det var litt både-og-vær; men det heftet ikke mamsen; hun plukket og plukket og plukket og.... tror nesten den dama er bærplukkoman. Hun ga seg ikke før alle kauper og kar var fulle, og jammen kan hun være glad Kristin-tante hadde tatt med seg litt mat og drikke - det hadde hun ikke tenkt på engang. Meningen var jo ikke å være så lenge i skogen heller da, og det var nesten blitt skummelt mørkt før vi nærmest ramlet inn døra vel sju timer senere enn vi forlot , men heller det enn at mamsen ramlet og kanskje trillet som en liten ball nedover brattlia....

Egentlig skulle vi vært på fellestrening også den dagen, men det klarte ikke mamsen; ryggen hennes var helt "død" - og det er den i dag og. Vi har ikke trent en tøddel hverken felles eller alene. Det er litt kjipt; særlig i dag når det er bursdagsfeiring og masse gode kaker på gang, men kjenner jeg mora mi rett, så hadde vi neppe fått være med på kakekalaset - da hadde nok vi vi firbente fått "vansmekte" i bilen. Heldigvis er det nå ny trening og nye muligheter i morra! Og ordtaket "det er ikke vondt det en gjør seg sjøl" - det stemmer ikke - ikke for mamsen sine akrobatiske utskeielser i Tyttebærskogen i hvert fall!

Egentlig har hele uka vært helt toppers. Flotte fellestreninger og og tre knallgode formiddagsøkter sammen med Ellen og Merethe. Måtte det bare bli, om ikke snøfritt, så i hvert fall en snøfattig vinter sånn at vi kan fortsette våre formiddagstreninger rundtomkring utendørs. Men søndagen, folkens, den ble som den berømmelige prikken over i-en; en lang, herlig skogstur - ingen kommandoer eller "skjulte" lydighetsmomenter, ikke som jeg oppdaget i hvert fall, og dessuten; det øyet ikke ser, har som kjent hjertet heller ikke vondt av!

Dagen startet med en lang - og til mamsen å være - særdeles sen frokost. Må bare beskjemmet innrømme at det er hun som pleier å vekke oss, og i morres sov hun minst en time lenger enn hun pleier. Det var rett litt godt. Tror nesten de to-bente også syntes det var litt godt å ikke skulle eller måtte noe, så lang tid som de brukte på å fortære noen brødskiver, bløtkokte egg og tyttebærsyltetøy. Men så, etter en smule forberedelse av søndagsmiddagen, ble turklærne hentet frem. Og da var det plutselig slutt på sløvinga vår; opp spratt vi, like fort som ugresset i mamsen sitt blomsterbed - og klar for nye opplevelser var vi på sekundet.

Mamsen ville til "tyttebærskogen", og sånn ble det. Ikke at vi andre hadde noe spesielt i mot den skogen - tur er tur enten vi nå er der, i storskogen eller blåbærskogen - bare ikke bringebærskogen, for da setter Zippi og meg så mye eklerier fast i pelsen vår - og det lugger og er innmari vondt å pelle vekk. Og det ble mange timers tur. Vi skulle nesten ikke fått med oss mora vårs hjem igjen; hun plukket og plukket og plukket. Enda hun egentlig ikke hadde tenkt det, det var bare så mye bær at hun hadde ikke hjerte til å gå fra det, enda vi har masse sånn bær i fryser'n fra før. Tror nesten det ble borti 10 liter før hun ga seg.

Hjemme ventet skikkelig, gammeldags søndagsmiddag; oksesmåstek med kålstuing, ertestuing, nyrørt tyttebærsyltetøy og små nypoteter. Jeg trodde det kanskje ble å "dryppe litt på klokker'n"; det gjorde det såvisst ikke. De bare langet inn og nærmest stønnet av velvære, men med tanke på alle godbitene vi fortærte i tyttebærskogen, var det kanskje ikke annet å vente. Forresten har jeg et aldri så lite hjertesukk; kan noen forklare henne at det blir mye enklere å finne de godtbitene hvis hun samler de oppå en stein for eksempel, i stedet for å gjemme de bort mellom gresstuer og tyttebærlyng.

Nå er det vel på tide at jeg tar over dagboka mi sjøl; det ser jo ikke ut til at blodspor-prinsen hadde noe mer å bidra med på denne fronten. Og med den elendige korttidshukommelsen min, er det nok best å få ned noen ord om siste ukes små og store begivenheter før de går helt i glemmeboka. De to langveisfarende - les Steigen-Bodø-Narvik - kom hjem sent mandag kveld, så det ble ingen trening på oss den dagen, men det har vi jammen tatt igjen resten av uka. Kanskje ikke akkurat lille meg da; jeg er inne i en dårlig periode og står over treninga til det blir bedre dager, men Jippie'n, han har vært skikkelig flink. Han har i hvert fall ikke noen dårlig periode selv om ikke tirsdagens trening begynte helt bra.

Heldigvis var mamsen forberedet på en "tilvenningsperiode" sånn helt med det samme vi begynte innetreninga i hallen, og hun hadde helt rett i sine bane anelser: Jippie'n var mest opptatt av underlaget. så i stedet for å trene lp-momenter, ble det kontakt-trening med belønning for hver gang jyplingen kastet et blikk i mamsen sin retning. Men utenfor hallen virket han! Han tok til og med en fellesdekk med fire treningskompiser og lekte ikke engang meitemark - enda det lå en særdeles fristende høydunge med godlukt rett foran snuten hans. Det var bra jobba!

Onsdag formiddag ble brukt til en liten skogstur med litt bærplukking, og det var rett og slett himmelsk å "bare" være hund uten noen slags forpliktelser for en stakket stund. Men både Jippie'n og Cinco-gutten måtte til pers på kveldens fellestrening, og undrenes tid er ikke forbi; Jippie'n gikk ikke "innendørs-spor" i det hele tatt! Istedet konsentrerte han seg om mamsen, så de hadde i hvert fall ei toppers treningsøkt. Lå på fellesdekken med forstyrrelser både foran og bak gjorde han også. Ikke engang når porten smalt i bak han, lot han seg forstyrre, selv om det ble et skråblikk bak for å kontrollere hva som foregikk. Flinkegutten!

GOD

HELG!

De to siste dagene har det blitt trent nesten både morra, middag og kveld. Egentlig var vel formiddagstimene med Ellen og Aiko mest intensiv og målrettet, de øvrige treningsøyeblikkene gjør vi jo stort sett hver dag; de hører liksom til agendaen på lik linje med luftetur og kveldsmat. Og treninga foregikk både i "fredelige" omgivelser på Farmen - med bare lille meg og Zippi som forstyrrelser - og på en lekeplass midt i byen - med mange forskjellige forstyrrelser. Vet ikke helt hvem som var mest fornøyd; Ellen, Kristin-tante eller mamsen - men tror nok det var "figuranten" - som fikk godbiter for å gjøre ingenting. Sånn egentlig! Og nå i formiddag blir det ei ny treningsøkt; først en fellesdekk på Ankenesbanen og deretter momenttrening på Farmen. Men i morra skal vi være mest "bare" hunder - tror jeg!

Tenk at det endelig ble min tur til å skrive noen linjer i dagboka; den lille pelsdotten kan nå være ganske grei og - sånn egentlig. Men jeg vil tro de ble rimelig imponert over innsatsen min sist helg, og for å si som sant er; jeg er en smule stolt både av mora mi og meg for vi fikk både en 1. og en 2. premie på våre aller første blodsporprøver. Vi har jo gått noen "vanlige" spor, men ikke trent blodspor siden kurset for vel tre uker tilbake, så det lå an til å bli ei særdeles spennende helg i Steigen.

Det er jo ganske mange mil dit, så derfor la vi i vei allerede tidlig fredag ettermiddag. Heldigvis skulle vi overnatte hos kjentfolk så jeg viste godt hva jeg hadde i vente; masse herlig tumleplass og godt traktement i hyggelig selskap. Og så fikk jeg hilse på det nye "søskenbarnet" mitt - Amundsen. Det var en artig, liten krabat på bare knappe tre måneder - og tøff som bare fy allerede. Etter å ha prøvd å "berge" min vakre hale fra skarpe valpetenner på vår første luftetur, så jeg meg nødsaget til å sette jyplingen på plass. Men brydde han seg... Ikke i det hele tatt - så pågangsmot mangler i hvert fall ikke den lille kroppen.

Men det var såvisst ikke noe latmannsliv vi hadde i vente; grytidlig opp lørdags morgen og avgårde bar det. De øvrige 7 ekvipasjene var allerede på plass, og det var dommer og skriver også. Heldigvis ble det ikke så alvorlig lenge å vente; vi gikk ut som nummer tre og det var ikke det aller minste vanskelig å finne sporstart. Jeg viste nøyaktig hva mora mi forventet av meg og langet avgårde - ikke for fort, ikke for sakte - men akkurat passe tempo. Men så skjedde det noe merkelig - plutselig var det to spor - og etter litt fundering fant jeg ut at det nok var best å følge det som luktet best. Og ferskest. Dommer'n var ikke enig med meg. Det ble bråstopp - og dommer'n mumlet noe om at elgen kunne jo funnet seg et annet leie enn midt i sporet mitt og det syntes nå mora mi og meg også. Men jeg fant tilbake til "mitt" spor og derfra og til slutten gikk resten bare lekkert. At jeg lot meg avspore, kan vel best unnskyldes med min manglende erfaring og vi var egentlig såre fornøyd med både innsatsen og andreplassen. Etterpå ble det en herlig luftetur på ei av Steigens mange, flotte strender. Snakk om lykke på jord!

Egentlig skulle den elgen vært skutt; den holdt nemlig på å ødelegge neste dags konkurranse for meg også. Siden han drev og trampet i "området" vårt, passet det bra med en fersksporprøve, og det var en selsom - og slitsom - oppgave. Og så jeg som egentlig var litt sliten fra dagen før. Men vi gikk nå ut - en hund først og vi andre på rad og rekke etter. Førstemann mistet sporet nesten med en gang, men neste tok det rimelig kjapt og sporeti ca en halvtime, så overtok neste og sånn holdt vi på til ekvipasje nummer fire igjen mistet sporet. Og borte var det.Dermed fikk ikke jeg vist hva jeg duger til på ferskspor. Det var litt synd - men litt bra og - for egentlig har vi ikke så veldig lyst å skulle lete etter sårede dyr hverken mora mi eller meg.

Heldigvis kjørte vi tilbake de fem-seks kilometrene til blodsporet - ellers tror jeg nesten ikke jeg hadde giddet gå ut på nytt igjen etter å ha sporet uavbrutt i bort i mot tre timer. Og denne gangen lot jeg meg ikke "lure" av elgen - jeg gikk som ei kule - fant ut av både blodopphold og sårleie og tok strake veien til godsaken jeg viste befant seg på sporslutt. Er ikke godt å si hvem som var mest fornøyd; dommer'n, mora mi eller meg. Vil tro det var ganske likelig fordelt. Men det var ikke så mye futt i meg på lufteturen etterpå. Ikke på mora mi heller for den del, og det var i hvert fall veeeeeldig godt å kose seg å slappe av og bare være "gårdshund" sammen med Bjørnson, Amundsen og hestene resten av den dagen. Dessuten var det en særdeles deilig opplevelse å være "enebarn" for en dag eller tre!

Det har faktisk gått mange dager siden vi fikk den første meldinga om hvor trist det var med det dårlige hd-resultatet til Jippie'n. Og det var ikke NKK som sendte den meldinga - men hun som har søstra hans, for det hadde hun sett på Dog Web. Der kom ikke vi inn, så vi ringte NKK for å høre hva resultatet egentlig var, og fikk til svar at det hadde de ikke lov å fortelle på telefon. Det syns nå vi er litt merkelig all den stund resten av landet kan gå inn der og sjekke resultatene. Men jeg tror damen syntes litt synd på oss, for hun gjorde et unntak og sendte det på mail. Der sto det, svart på hvitt, at Jippie'n hadde sterkeste grad hofteleddsdysplasi på begge hoftene med små forkalkninger i venstre ledd og markerte forkalkninger i høyre.

Man kan vel trygt si at den siste uka ikke har vært spesielt trivelig; mamsen sitter for det meste og sturer ved kjøkkenvinduet, ser på Jippie'n og gråter. Men nå syns jeg hun har gråte nok - og ting blir jo ikke bedre av å sitte inne og sture. Nei, nå skal vi ut på tur - og trene skal jeg nok få lurt henne til etterhvert også. Det trenger hun jo hvis vi skal komme noen vei på lydighets-arenaen - det var jo ganske merkbart på lp-konkurransen forrige helg selv om de var ganske flinke. Det kan faktisk hende at jeg også slår til - hvis jeg er i humør da.

Jippie'n og mamsen var som sagt ganske flinke, selv om dommer'n ikke syntes mamsen var flink nok å gå. Akkurat der er vi nok ikke helt på bølgelenge, dommer'n og meg; jeg syns nemlig hun gikk så bra som aldri før. Men Jippie'n burde ikke leke metemark på gressplena - i hvert fall ikke når han skulle ligge helt musestille i ro sammen med de andre hundene. Han ålte seg fremover, millimeter for millimeter, satte seg opp litt for så å legge seg paddeflat igjen - helt til dommer'n sa til mamsen og de andre førerne at de skulle gå tilbake til hundene. Da reiste han seg og gikk henne i møte. Glad og lykkelig. Men det ble en null - og dermed røk opprykket. Det ble ikke engang sølvmerke på grunn av den nullen. Det fikk i hvert fall Cincogutten for han hadde ingen nuller og manglet bare noen få poeng på å kunne gå neste konkurranse i klasse II. Men neste gang da.........

Utstillinga var nå heller ikke så mye å skryte av; Jippie'n fikk ei rød og ei blå sløyfe samt en merkelig kritikk om at hodet ikke fikk bli kraftigere? Men dommer'n sa ikke noe om hvordan de skulle kunne unngå det problemet. Mitt forslag om å gipse det på nåværende tidspunkt og la det forbli gipset til godt voksen alder, ble ikke godt mottatt, men det hadde jeg nå egentlig ikke trodd heller. Han må nok leve med det hodet han har, og det viktigste er vel at han har noe vettig inni hodet!

Mandagen og et knallfint høstvær ble heldigvis brukt på en særdeles fornuftig måte; Kristin-tante og de store gikk til fjells mens mamsen og vi småttinger koste oss i Storskogen med litt bærplukking og godbitsøk. De store fikk skikkelig kjørt seg; helt opp på Virakhøgda og laaangt innover fjellnabbene. Det gjorde garantert underverker etter ei lang og egentlig kjedelig hundehelg i Ballangen. Resten av uka har gått i den vanlige tralten med litt småturer hist og pist samt noen halvhjertede treningsøkter. Til uka blir det nok mer struktur på hverdagene våre, i hvert fall når det gjelder trening og spor, men siden jakta starter til uka, er vi vel nødt å tenke sikkerhet - sånn at vi ikke ender opp som kanin-ragu på en eller annen jegers søndagsmeny.

Nå skal vi i hvert fall gå oss en tur i Storskogen; Jippie'n, Shabby, Zippi og meg. Ja, også mamsen da. Kristin-tante og Cinco er nemlig i Steigen og går blodsporkonkurranse. Vi har allerede hørt hvordan dagens konkurranse forløp, men siden de kanskje skal gå fersksporkonkurranse i morra, så venter vi til den er ferdig før vi skriver noe om den. Da får vi sikkert bilder med, for Viggo har også vært med - som fotograf, og i kveld skal de kose seg på jubileumsmiddagen til Steigen Hundeklubb. Men det er bare de tobente som skal dit - de firbente må pent holde seg hjemme og passe gården. Sånn er det bare.