 |
 |
 |
 |
 |
 |
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 Tirsdag 18. november Straks klar for Hamar Nå er det ikke mange timene igjen før vi setter kursen sørover mot Hamar og Vikingeskipet. Denne gangen er det bare Cinco, Jippie'n og meg som skal være med på tur. Zippi skal feriere i Sverige sammen med Tindra, Maria og Tommy, og Shabby har tenkt å være bygutt den lille uka vi er vekk. Egentlig burde nå bare Jippie'n óg holdt seg hjemme; ikke har han pels og lydigheta blåste visst vekk i Harstad, men akkurat det vil mamsen absolutt ikke høre snakk om. Ellers har dagene stort sett gått i ett med trening, tur og de sedvanlige,trivielle gjøremålene innomhus, med andre ord - intet nytt under solen. Forresten litt nytt har det nå vært. Mamsen har tatt stingene, og ikke før var de vekk, så sprakk såret, men hun nektet plent å gå tilbake til legen. Syns ikke så forskrekkelig synd i henne - det hadde sikkert gjort mindre vondt om hun hadde fått lappet det sammen igjen. Sist søndag arrangerte klubben vår uoffisiell utstilling og lydighetskonkurranse - og bare gjett om jeg var glad jeg slapp med bare utstillingsdelen. Det var nemlig svinkaldt der oppe på taket til Høgskolen, og mamsen frøs så hun kjente knapt at hun hadde føtter og hverken varme pølser eller vaffelkaker hjalp for akkurat det. Jeg var veeeldig flink å gå venstresvinger sammen med Ida-Helene sånn at hun skulle få trent seg skikkelig til det blir offisiell utstilling. Og tenk det, folkens, hun er bare 11 år og allerede mye flinkere å stille ut enn mamsen. Hun stilte til og med ut mammadalten Cinco uten problemer.
Jippie'n derimot - han går avgårde nesten med hvemsomhelst, han, og jammen fikk han brynt seg. Først ble han best i rasen og deretter gikk han i grupperingen, så i finaleringen og jeg er neimen ikke sikker på om han ikke gikk en runde eller tre i Barn og hund-ringen. Kanskje ikke så rart han litt lei av å gå i ring, da det endelig ble deres tur til å gå lydighetsprogrammet. Tannvisninga gikk veldig bra, men på fellesdekken begynte han å tulle igjen. Lå ei god stund før han veltet seg over på sida og begynte å vaske sine edlere kroppsdeler - og det i full offentlighet. Sjenert er han i hvert fall ikke. Vel ferdig med vaskeseansen, lå han et øyeblikk og tenkte over hva han nå skulle finne på; jo - der borte sto jo mamsen - kanskje jeg tusler en tur bort til henne. Og som tenkt så gjort. Hadde han bare kastet et blikk på sinte-øynene hennes, ville han nok holdt seg i ro på plassen sin. Lineføring og fri ved fot har jeg nå sett kroppen utføre mye bedre, men dekk fra holdt var bra. Det var imidlertid ikke innkallinga, og mamsen lurer fortsatt på hva som egentlig skjedde; han kom mot henne i full fart - inn mot sida hennes - og dreide til høyre med kurs for noe helt annet enn mamsen og dermed var null nr to et faktum. Stå under marsj var super, og det var også hoppet, så alt var nå ikke helt håpløst, men jeg er styggelig redd for at han kommer til å skjemme oss ut der nede i Vikingeskipet sammen med alle de flinke søringan. Det blir i hvert fall spennende å se hva han finner på der. Dere der hjemme får bare hjelpe meg og krysse det som krysses kan for at jyplingen skikkelig viser hva han er god for.
Lørdag 8. november En koselig formiddagstur i Storskogen Og jammen ble det som mamsen hadde planlagt; bortsett fra at vi ikke fikk trent utenfor Kuraas, men forflyttet oss til byen og taket på Høgskolen. Men det er jo også en grei plass å trene på. Kanskje ikke så mye forstyrrelser en senfredagkveld, men akkurat den biten tok Kristin-tante seg av. Hun var forstyrrelse mer enn nok - i hvert fall for Jippie'n. Det var nesten så det var litt urettferdig mot jyplingen, vant som han er med både lek og godbit fra henne. Men mamsen var godt fornøyd likevel, hun, for han hanket seg fort inn og konsentrerte seg om det han skulle gjøre; nemlig følge mamsen og ha kontakt.
Egentlig har jeg ikke så lyst å snakke høyt om min trening; den var vel ikke akkurat av beste merke selv om jeg startet bra med en fin fri ved fot. Deretter ble det en knallfin stå under marsj, men så skulle vi ta en dekk fra holdt - og da var det visst slutt på arbeidsviljen min. Jeg bare tulla. Rett nok klasket jeg i dekk, men jeg spratt opp like fort som ugresset på våren. Og sånn ga jeg på; mamsen sa jeg var som en sprettball - og truet med å bruke meg som tennisball. Heldigvis for meg har hun neppe kondis til den slags utskeielser.
Men dagens formiddagstur i Storskogen den var koselig. Akkurat passe lang og akkurat passe mange godbitsøk. Mamsen drev stadig vekk og mistet en ball, og Jippie'n, stakkars, var den som måtte ut på leitings. Han så nå forresten ikke så stakkarslig ut, der han saumfor skogsbunnen - tvert i mot - han var så stolt som en hane hver gang han kom med ballen. Men siste gangen fant han den ikke; det må nok en Shabby til skal den komme til rette. Det var vel ikke akkurat verdens lengste skogstur vi var på, men etter å ha sprunget bakkene opp og ned, på kryss og tvers, var vi nå passelig slitne ved hjemkomsten - og som bildene under viser, ble det en laaang, god middagskvil på oss tre trøtte firbeininger.
Mamsen hadde bare med seg et lite lommekamera - og kvaliteten på skogsbildene ble da også deretter. God helg!
Fredag 7. november Stikkordet er: Kontakt Uten kontakt - ingen trening! Uten trening - ingen belønning! Sånn har vi hatt det hele denne uka, Jippie'n og meg, og det er ingen tvil om hvem akkurat det er verst for. Liten og søt som jeg er, sniker jeg vanligvis til meg ekstra godbiter så lett som bare det, men nå er det visst slutt på den herligheta. Mamsen har gitt klar beskjed: Heretter skal det jobbes - og jobbes hardt - for belønninga. Dådyrblikk er ikke nok! Hele uka har som sagt, gått til kontakttrening, og det enten vi har vært på bytur, hjemme eller fellestrening. Med et heller variabelt resultat. Jippie'n er "verst" - eller rettere sagt, lettest å avspore. På mandagens trening var det visst særdeles vanskelige "forhold" og det ble mye ståing rundt på gulvet. Helt håpløst var det ikke, jyplingen klarte å holde fokus på mamsen ganske "lange" strekker - og det sa hun seg fornøyd med den kvelden. Bortsett fra det, trener vi jo litt hver morgen når vi har gjort oss ferdig med morgentoalettet. Mamsen prøver hardt å få oss til å synes kontakttrening er gøy, men jeg er ikke helt overbevist. Jippie'n er mere med på "notene"; og går gjerne noen ekstraskritt for å få belønning. Apporten liker han også godt, og han er flink både å hente og avlevere. Jeg syns avstandskommandering er mye morsommere, der er vi faktisk ganske jevnbyrdige Jippie'n og meg. Men det er ennå laaaangt igjen til mamsen kan stå på 20 meters avstand og kommandere!
Tirsdag og onsdag ble det ingen fellestrening på oss, for da hadde vi "langveisfarende" gjester på besøk og det var skikkelig koselig - i hvert fall onsdagen. Den første dagen så jeg jo ikke så mye til besøket; de "jukset" nemlig og spiste middagen på restaurant - uten oss firbente. Neste dag var myyye bedre; mamsen laget god, gammeldags lapskaus og den gode gelé/fromagekaka. Og jeg fikk masse gratis oppmerksomhet! I går kveld "måtte" de et ærend til byen, og jammen passet både Kristin-tante og mamsen på å få trent en smule. Først utenfor Ica-butikken i Finnbekken med Jippie'n. Og du store alpakka det var vanskelig for jyplingen; tenk alt det gode som lå slengt på asfalten - og så fikk han ikke smake på noe av det. Mamsen bare sto der som ei anna saltstøtte. Ikke fikk han hilst på noen heller, og han som simpelthen elsker tobeninger! Men han holdt nå alle fire labbene på marka. Mamsen mumlet noe om at "Herren måtte gi henne styrke". Ikke vet jeg hvilken herre og hva slags styrke hun forventet, men noe må hun ha fått, for de fikk kontakt - om ikke hele tida, så i hvert fall stundesvis. Etterpå var vi oppe på taket til Høgskolen og trente litt. Egentlig var det bare Shabby, Cinco og Jippie'n som trente for jeg syns jeg hadde gjort nok den dagen. Alle tre hadde forskjellige momenter de skulle øve på og resultatet ble litt så som så. Noe funket veldig godt, noe ikke fullt så godt - og noe funket ikke i det hele tatt. Jippie'n virket forresten litt desorientert med det samme han kom ut og så at både Kristin-tante og mamsen sto i utgangsstilling. Det ble litt elle-melle - og jyplingen tok en ja-takk-begge-deler. Først til mamsen - og godbit, og deretter pent på Kristin-tantes venstre side. Det ble det ingen belønning for, og han tuslet en smule slukøret tilbake til mamsen. Og holdt seg der resten av den økta. Nå er de store på langtur i skogen igjen, og mamsen og meg tar oss ei aldri så lita treningsøkt for oss selv. Foten hennes er ikke helt god ennå; men mandag er det meningen hun skal fjerne stingene, så da blir den forhåpentligvis å virke som før. Hun har nå uansett planlagt ei lita trenings- utenfor Kuraas-fabrikken i kveld og en aldri liten skogstur med Zippi, Jippie'n og meg i morra. Det gleder i hvert fall jeg meg til! Og under noen bilder fra dagens skogstur!
Torsdag 6. november En deilig fjæradag - og en håpløst fraværende tollergutt - men han skal jeg skrive mer om i et eget kapittel!
Tirsdag 4. november En koselig dag i Harstad - egentlig! For det var det det var - det tok bare mamsen et par-tre dager å finne det ut! Kanskje ikke så rart; her gikk hun rundt og trodde de hadde knallkontakt, hun og jyplingen. Men jaggu fikk hun annet å vite. Der kom hun, glad og fornøyd ut på gressmatta, bare for å oppdage at Jippie'n var helt "blåst" mellom ørene - bokstavelig talt. Og det var neppe den kraftige vestavinden som var skyld i det. Mamsen var rett og slett hverken morsom eller interessant nok. Det var en ganske forsmedelig oppdagelse, og hun skjemtes som en hund over den elendige forestillinga. En ting er nå helt sikkert; hvis de ikke får kontakten på plass rimelig kjapt, utgjør de i hvert fall ingen "trussel" for klasse I-hundene i Vikingeskipet.
Seansen starter allerede på vei til tannvisninga og fellesdekken. Jippie'n ville hilse på den hyggelig dommer'n - ikke sitte pent - og før den sjette hunden hadde vist tennene sine, hadde han vridd og snodd seg som en sulten kobra på jakt etter føde. Det ble en dobbelkommando på neddekken, deretter veltet han seg over på sida for å sjekke ut sidehunden. Tror forresten det var en oppkjeftig "harstadværing "som lå på andre sida - den ga i hvert fall høylydt uttrykk for sterk misnøye over å bli forlatt. Både de på to og de på fire skvatt skikkelig, og mamsen var sikker på at nå var fellesdekken over for Jippie'n. Men akkurat der tok hun feil; jyplingen lå tida ut og satte seg ikke opp før kommando.
Lineføringa starta med at han satt igjen allerede på første kommando, og det enda hun var så tydelig at vi hørte henne helt opp på tribunen. Og det fortsatte han med på stort sett alle øvelsene. I tillegg var han litt "ute og vandret" eller vekslet på å ta overvær og nøøøye søk mellom kunstgresstustene. Karakterene ble da også deretter. At hun fikk trekk for dobbelkommando på dekk fra holdt, kan mamsen takke seg sjøl for. Hun vet jo utmerket godt at det ikke er lov å si bli.. når hun går i fra. Tror nesten det var bare en gang han ikke satt igjen - da labbet han i stedet avgårde - med stø kurs for ei søt lita tollertispe. Da fikk i hvert fall mamsen fart på pedalene; og en noe slukøret "damenes Jens" ble geleidet tilbake i ringen - uten å ha nådd å hilse på sin utkårede.
Det ble ikke den helt store farta på innkallinga, men akkurat det skjønner jeg godt; det hadde han garantert hatt hvis det var tollerjenta som tok innkallinga. Selve momentene på stå og hopp var helt flott - og hvis han hadde startet samtidig med mamsen hadde nok karakterene også vært noen hakk flottere enn det som ble stående på kritikkskjemaet. Men, men... sånn var det bare den dagen, og nå trener de bare kontakt - kontakt - og mere kontakt. Inne, ute, hjemme, borte, på trening og utenfor butikkdørene med vekselvis lek og godbiter til belønning. Før eller siden må det vel trenge inn; at mamsen egentlig er aller morsomst å være sammen med. Men det spørs hvis det dukker opp ei søt tollerjenta da...
Heldigvis hadde vi det nå innmari koselig sammen med både klubbvenner og andre trivelige hundefolk utenom selve konkurransen. Lufting og litt godt å spise i hyggelig lag ble det også - og spesielt sistnevnte aktivitet fikk opp humøret til mamsen mange hakk, jeg hørte ikke noe om at hun hverken skulle i kjeller'n eller slutte med hund. Alltids har hun nå truet med å konsentrere seg om hekling i stedet for lp-konkurranser, men akkurat den trussel'n tar jeg med ei klype salt.
Det er nok helst vond-foten som avholder henne fra å trene for fullt. Blir den bedre, er hun nok tilbake i tralten igjen fortere enn svint, men det spørs om hun ikke må en tur til doktor'n først; såret er ikke helt pent og leggen er så hoven at den er nesten speilblank. Langturer blir det i hvert fall ikke med det aller første, den biten må nok Kristin-tante fortsette å ta seg av, men vi hadde nå en koselig, liten tur i Storskogen vår, Zippi, Jippie'n, mamsen og meg i går. I dag er de tre store på tur i fjæra for å se på de store bølgene. Jeg liker ikke store bølger - ikke små bølger heller for den saks skyld, og dessuten er det vått og glatt og stugg lukt der. Da er det myyye bedre å være hjemme sammen med mamsen og kjenne lukta av deilig, nystekt krydderkake. Kanskje det "drypper" en smule på meg óg til og med!
Søndag 2. november Etter gårdagens traurige forestilling på gressmatta i Harstad, har mamsen lagt lp-karrieren på nederste hylle og funnet fram hekletøyet i stedet!
Lørdag 1. november Ny måned og nye muligheter Upps - der var det blitt november måned - og bare 54 dager igjen til julaften. Huttemegtu - noe sier meg at det kommer til å bli noen sinnsykt travle firogfemti dager. Startskuddet går allerede i dag; da drar vi til Harstad og der skal mamsen og Jippie'n gjøre furore på lydighetsarenaen. Enten på den ene - eller den andre måten. Heldigvis er de nå ikke alene på banen - minst 7-8 treningskompiser skal også prøve seg på klasse I-programmet. Og det blir garantert senkveld før vi er tilbake på Skjomnes søndre.
Deretter er det bare vel 14-dager til klubben vår arrangerer uoffisiell utstilling og lydighetskonkurranse, og der skal vi være med på alt hele gjengen - bortsett fra Zippi da som ikke liker å være med på annet enn tur i skog og mark. Vi når såvidt å bli ferdig med det arrangementet så pakkes det i bilen og vi legger avgårde sørover; til Hamar og Vikingeskipet. Og jeg skal være trøsta til mamsen hvis Jippie'n blir for langøret. Det er forresten alvorlig langt å kjøre dit, så det går nok minst ei uke og vel så det før vi er hjemme igjen - forhåpentligvis i tide til å rekke julerallykonkurransen siste helga i den måneden. Deretter er det bare å hive seg rundt og adventspynte huset.
Men gårdagen var heldigvis totalt uten stress - de store ladet batteriene med en skikkelig langtur i skogen - mens mamsen og meg tok oppladinga innomhus. Egentlig hadde jeg nå tenkt meg på skogstur jeg og, men midtveis i første oppoverbakke ombestemte jeg meg; mamsen så litt ensom og forlatt ut der hun sto i dørgløtten og så etter oss. Det angret jeg ikke på; for hun holdt på med kjøttsuppelaging, så det ble ei fin treningsøkt innadørs - og kanskje litt lite kjøttbiter i suppa, men litt må hun jo ofre hvis jeg skal konkurrere. Det ble heller dårlig med bilder av oss to ettersom fotoapparatet også var på skogstur, men det er jo litt gøy for oss hjemmesittere også da å se hvordan de store hadde det den dagen. Da sier jeg bare tvi-tvi til alle som skal konkurrere i Harstad i dag - det blir i hvert fall spennende om jyplingen blir å ligge på fellesdekken!
God helg! |
