 |
 |
 |
 |
 |
 |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 Tirsdag 3.juni Sommerens første tur til fjells: med fotografen på plass!
Litt bilder fra turen til Mo i Rana helga 24. og 25. mai
Onsdag 28. mai Narvik-Bodø-Mo-Bodø-Narvik... Og som vanlig er når mamsen drar på tur, så skjer det minst ei "katastrofe". Sånn er det bare - og nå har hun så mye å berette at det tar sikkert både en og to timer før tekst og bilder er på plass. Ikke så rart egentlig; det tar litt tid å fordøye 4 hunder i utstillingsringen, 4 rallyløp, 1 lydighetskonkurranse pluss en svipptur innom Bodø og Kristin-tante både før og etter Mo i Rana. Bortsett fra at både Monica og mamsen forsov seg. gikk ferden sørover helt etter planen. Halv to fredag svingte vi opp foran sykehuset og trillet Kristin-tante ut så hun skulle få hilse på oss firbente. Men Cinco-gutten, han var skikkelig fornærmet på mora si; man blir ikke bare borte sånn helt uten videre i 8 uker og det lot han da henne også tydelig forstå. Ikke tale om at han ville bort til henne, ikke før hun reiste seg av den teite stolen og gikk en liten runde på gresset, lot han seg formilde. Vi hadde en langpause til på Saltfjellet, så det var egentlig nesten senkveld før vi var fremme på Mo. Eller egentlig Skogly camping, der resten av Dronninga-gjengen allerede var vel installert og i full grilling. Monica og mamsen skulle bare bære inn ting og tang før de benket seg rundt grillen, og det var da helgas første "katastrofe" ble oppdaget; for en gangs skyld hadde mora mi tenkt at denne gangen skulle hun være særdeles fin i utstillingsringen. På en kleshenger over burene bak i bilen hang utstillingsklærne - mørk brun buse, brune støvletter og en helt spesiell jakke, innkjøpt i Danmark og nesten ikke brukt. Men den jakken var det ikke mye igjen av. Cinco, den slabbedasken hadde kjedet seg under kjøreturen, fikk tak i en flik av jakken og dermed var den en saga blott. Han hadde SPIST opp minst 10 cm rundt HELE jakken. Lommene var og vekk, så det ble å stille i reiseklærne. Lørdagen startet med lydighetskonkurranse for Jippie'n kl 09. Egentlig vil mamsen helst ikke ha noe snakk om den, men jeg syns nå han var litt søt da han etter å ha reist seg på fellesdekken, tuslet ut på plassen, så seg litt rundt og fant ut at i teltet til skriver'n, der kunne det være noe godt å få kanskje. Det var det ikke. Så prøvde han seg på ringsekretæren, satte seg pent ned ved hans side og ventet, og ventet - helt til øvelsen var over. Men godbit ble det ikke av det heller. Og jyplingen gjorde ikke NOEN av øvelsene, bortsett fra innkallinga, så både mamsen og meg lure fortsatt på hva som foregikk i hodet hans. Der var visst bare lyset på, men ingen hjemme. Bedre gikk det ikke på rallykonkurransene. Jippie'n var ikke med i det hele tatt, og til slutt brøt bare mamsen. Nok var nok. Jeg var ikke helt samarbeidsvillig jeg heller, og vi disket så det suste. Kun ett løp gjennomførte vi og da endte vi på en skuffende 7. plass; det hjelp ikke engang at vi oppnådde direkteopprykk til avansertklassen - mamsen syntes det hele var ei flau forestilling. Heldigvis var Jippie'n flink i utstillingsringen. Der gikk han så pent som bare det, viste tenner og hilste pent på dommer'n. Hun var litt streng, den dommerdama; fire tollere var med og det var bare Jippie'n som fikk rødt. Neste fikk blå, så gult og den siste stakkar'n ble nærmest jaget ut av ringen for at den ikke ville vise seg og hun fikk ikke kritikk en gang. Det var litt kjipt, får både hund og eier var helt unge og nesten splitterny i ringen. Søndagen orket ikke mamsen flere konkurranser, hun syntes egentlig det var nok stress å skulle få stilt ut tre stykk "villdyr" - altså meg, Shabby og Cinco. Shabby var for lang både her og der og fikk blått, og jeg var for kort og fikk også blått. Dessuten hadde jeg helt feil pels, men dommer'n sa godt jobbet til mamsen så det var nå hun fornøyd med. Og han hadde full forståelse for at jeg var en brukspapillon, det syntes han var kult. Cinco var som vanlig den som fikk flest sløyfer og rosetter. BIR ble han også, vakkerprinsen! Mamsen orket ikke vente på gruppebedømmelsen. Hun ville tilbake til Bodø fortest mulig, så straks jeg var ferdig i ringen startet vi på hjemturen. Det gikk bra helt til Rognan. Der blinket en bil voldsomt med lysene til oss, vi hørte et smell og klarte akkurat å dreie bilen inn på en bensinstasjon. Dere skulle bare sett Monica og mamsen; ut av bilen og langflat - med bakdelen opp - bortover asfalten for å finne ut hva som var galt. Heldigvis kom en taxi-sjåfør dem til unnsetning; det var ei plate som skulle beskytte bunnpanna som var løsnet og det kunne han fikse. Så han geleidet oss langt innover en skogsvei og til en garasje med en bukk ved siden av. Der måtte hun kjøre opp, og det var så skummelt at hun turde nesten ikke puste, men plata kom på plass og vi kunne fortsette - uten å være redde for at bilen skulle bli ødelagt. Vi overnattet like godt i Bodø, og fikk leid oss ei flott campinghytte. Der koste vi vårs til langt på dag mandag før vi dro til sykehuset og var der noen timer. Kristin-tante var ganske så kvikk nå, var ute og trødde litt med de store og ganske sikker på at nå var det ikke mange dagene før hun kom hjem. Men heller ikke turen Bodø-Skjomnes forløp uten problemer; Shabby var lei av å kjøre bil - han ville ut. Og dermed brøt han sund buret så resten av turen lå han oppå burtaket. Ikke helt bra, men ikke så mye å gjøre med og mamsen ble en smule ukonsentrert i kjøringa. I en av tunnellene holdt det på å gå helt galt; rett innenfor åpninga - i en slak bue - sto en trailer og vi var bare centimetre fra å kjøre i den. I det andre kjørefeltet sto og en trailer og det var såvidt de klarte å passere hverandre. Det gikk nå bra den gangen og, men vi var litt glad da vi endelig kunne sprette ut av bilen og rase litt rundt i vårres skog. I går formiddag var vi og trente på Store Monument-plassen, og tror dere ikke mamsen klarte det kunststykke å brekke venstre ringfinger. På to plasser. Etter glosene å dømme, var det en smule vondt, men tror dere hun giddet å dra til lege. Neida, hun skulle vente og se - og dessuten var det klubbkonkurranse i rally. Hun klarte nå bare å gå ett løp; var både vondt og vanskelig med band i venstrehanda og ettersom finger'n var blitt bortimot dobbelt så stor, ga hun seg og det bar avgårde til sykehuset. Der ble vi både lenge og vel - over tre timer tok det før hun kom ut med spjelket finger og vi kom oss ikke i seng før 2 i natt. Nå har hun knotet i flere timer for å få skrevet ferdig dagboka mi, og hvis noen synes det er mye skrivefeil, så vet dere hvorfor. Bilder blir det ikke før senere. For sikkerhets skyld har vi "mistet" hele billedprogrammet og mamsen husker ikke hvordan hun fant det tilbake, så da må vi bare vente på eksperthjelp. Men det kommer bilder. Etterhvert. Akkurat nå sitter vi bare og venter på flyet fra Bodø - med Kristin-tante ombord og da blir det fest på Skjomnes søndre. Endelig!
Fredag 23. mai Skummelt Stakkars mamsen, nå syns hun plutselig det ble skrekkelig skummelt med Mo i Rana, og det enda hun har gått og bare gleda seg i mange, mange dager. Tror nesten det begynner å gå opp for henne at det er bare en dag igjen før vi skal til pers på diverse konkurranser. Fire av oss skal vise frem bestesida i utstillingsringen, to skal konkurrere i rallylydighet og en skal gjøre furore i lydighetsringen. Etter å ha bivånet de siste treningene fra sidelinja, regner jeg med at jyplingen kan finne på å gjøre sitt ytterste for å underholde publikum med klovneriene sine. Og det er ikke en "puck" mamsen kan gjøre med det - bortsett fra å la være og delta da, men hun vandrer nok ut på gressmatta tidlig lørdag morgen og håper på det beste; hun vet jo at han kan - hvis han vil, bursdagsgutten!
Ellers har vi hatt noen fine dager; flere fine langturer i flott turterreng på "vårres" side av Skjombrua, tre kvelder med fellestrening som vi ikke skal snakke så høyt om - bortsett fra onsdagen som ble brukt til grillfest før treninga. Det ble et særdeles trivelig "middagsselskap" med sikkert 20 stykker som koste seg i herlig vårvær, men jeg tror det var en smule tungt å komme i gang med treninga etter all den gode maten. Jippie'n var forresten ganske flink den dagen. Han tullet ikke fullt så mye som han gjorde dagen før, heldigvis.
I dag er det ett år siden Jippie-Ay og de 4 søskene hans så dagens lys i Moslingsvei 56! Egentlig er det ganske utrolig hvor fort det året har gått, men jeg har ikke glemt hvor freidig han kom inn i livene våre med den lille halestompen krønskt til værs. Til tider kunne han være både en pest og en plage, men spør i dag; snillere "lillebror" finnes ikke, og høy haleføring er det kun ved helt spesielle anledninger. Mesteparten av bursdagen blir han nok å tilbringe på landeveien; mamsen har tenkt å ta en svipptur innom Bodø på tur til Mo, og det blir i hvert fall koselig for Kristin-tante og Cinco-gutten å få hilse på hverandre igjen etter over 7 ukers ufrivilligh adskillelse. Og nå går det kjempebra med henne; hun både spiser og drikker, og fortsetter fremgangen sånn, er det nok ikke mange dagene igjen før vi har henne tilbake på Skjomnes søndre.
Tirsdag 20. mai Herlige dager Egentlig var det nå ganske herlig både lørdag og søndag, ja og mandagen med for den del. Mamsen syntes det ble for mye styr og ståk å dra til byen, så i stedet dro vi til Farmen og hadde noen alldeles toppers timer mutter-tutters alene. Vi fikk både lekt og trent - og lekt litt til. Litt godbitsøk i skogen ned mot elva ble det også , og mens vi firbente koste oss med lunch i det grønne, fikk mamsen servert en nydelig 17.mai-middag bestående av helstekt ørret, godt tilbehør og selvsagt is til dessert. Kveldsrunden tok vi i Storskogen vår og det var en fin avslutning på den dagen. Dagen derpå dro vi ganske tidlig avgårde til Farmen igjen. Og for en flott søndag det ble. Først kom Ellen, Asle og Aiko, deretter Frank med kone, barn, hund og nyyydelig 17.mai-kake samt Merethe med Roxy. Dermed ble det både lydighetstrening, utstillingstrening og litt agilitytrening - i hvert fall for Aiko-gutten som har gått kurs. Men bare vent - om 14-dager skal vi og gå kurs og da hiver vi oss med på den treninga og. Jippie'n måtte forresten trene på å baaaare sitte i ro; akkurat som om det er noe problem. Det gjør nå jeg både støtt og stadig, kanskje i meste laget etter mamsens utsagn, men jeg hyler nå ikke så fælandes som han. Han uuulte, og uuulte og uuulte. I ett sett. Tror han holdt ut nesten hele treningsøkta vår, og jeg skal ærlig innrømme at jeg var en smule redd forbipasserende skulle tro vi drev på med dyremishandling innimellom trærne. Men neste gang han måtte sitte og se på, ble det bare en ganske kort - men sørgmodig - serenade, og treningsiver'n da han fikk komme på banen igjen, var det i hvert fall ikke noe å si på. Gårdagen ble også en deilig dag med ei fin, lita formiddagstrening med innlagt lekestund for oss med fire føtter og hale. Jippie'n, den heldiggrisen, "sneik" seg til både et elvebad og en sporrunde. Egentlig er det vel ikke helt rett å si at han sneik seg til å gå spor, det hadde nå mamsen bestemt seg for allerede tidligmorran, og jyplingen var skikkelig flink. Roy Helge hadde gått ut et ganske langt spor med bare to vinkler, er jo gått noen måneder siden forrige spor, men det tok bare noen sekunderså skjønte han hva som foresto. Da var det nesa ned og avgårde bar det - rolig og behersket. Første pinne bare markerte han, men deretter plukket han pinner og gikk sporrett som bare det. Flinkegutten! Det blir vel neppe noe sporgåing i dag; er styggelig redd det er badedag og pelsstell som står på programmet, i hvert fall for min del. Tror nok Jippie'n og må til pers - vi skal jo stilles ut hele hurven til helga, og da er det vel best vi ser litt presentable ut. Men det blir nå likevel lydighetstrening i kveld, det er nemlig også viktig. Egentlig syns nå jeg den er aller viktigst for vi skal jo konkurrere både Jippie'n og meg. Stakkars mamsen; vil tro hun er rimelig sliten når lørdagskvelden kommer etter å ha gått diverse rallykonkurranser, lydighetskonkurranse og sprunget i utstillingsringen. Det blir nok en fredelig - og tidlig - kveld, for søndagens program er ganske tettpakket det og!
Lørdag 17. mai 3 x HURRA! Ett hurra for for 17. mai, ett hurra for verdens flotteste treningskamerater og ikke minst - ett stort hurra for Kristin-tante! Hun er jo ikke kommet tilbake til Skjomnes søndre enda, men hun er myyye bedre. Kanskje så mye at hun til og med får lov å begynne å drikke litt etter mandagen. Da tipper jeg hun blir glad, da. Tror ikke det hadde vært meg som hadde holdt ut uten både vått og tørt i en og en halv måned. Og på fredag kjører vi til Mo. Men vi tar ikke "straka vegen", for vi har nemlig tenkt oss innom Bodø på overraskelses-besøk. Egentlig hadde ikke mamsen tenkt å dra siden Kristin-tante fortsatt er på sykehuset; hun syntes det ble for skummelt med lufting og sånn av oss alle fem på fremmede plasser, men nå har klubbkameratene våre sagt at det skulle hun ikke bekymre seg for; de skulle hjelpe til både med lufting og utstilling. Men konkurransene må hun nok pent gå selv, og det tror jeg jammen meg hun gleder seg til. I hvert fall litt. Det er nå forresten ikke så godt å si hvordan det blir å gå med oss på konkurransene; vi har nesten ikke trent den siste måneden, men noe av det vi har lært sitter vel igjen og det er jo ikke sikkert vi hadde vært så mye bedre om vi hadde "storm"-trent den siste tiden. Både Jippie'n og meg skal være med i hvert fall på to rally-konkurranser og Jippie'n er påmeldt i lydighet. Mamsen er likevel ikke helt sikker på om de blir å starte, for innimellom gjør han så utrolig mye rart når de trener. Som på den siste fellestreninga for eksempel; fellesdekken i to minutter gikk helt greit. Jyplingen virret litt på hodet, men forholdt seg pent på plass. Det var jo absolutt positivt, men deretter.... ja, ikke skal jeg gjenta hva hun mumlet mellom sammenbitte tenner etter endt økt. Stå under marsj begynte bra; han stoppet - sto litt, for så å sette seg, legge seg, sitte opp og tilbake til stå igjen. Neste øvelse; dekk fra holdt. Først en runde rundt bena på mamsen, så seig han ned langs venstrefoten, tok en rull rundt - og en til rull rundt før han satte seg pent på plass og så fornøyd opp på henne. Mamsen derimot, så ikke like fornøyd ut. For å avslutte med noe positivt, tenkte hun i sitt enfold at ei innkalling, det måtte vel være ei grei avslutning. Det var det ikke! Jyplingen satt som limt fast i bakken. Med tidenes lengste blikk-kontakt. Ikke før det kom en ekstra kommando fikk han fart på "pedalene". Men innsitten var fin - så det ble i det minste en smule positivt. Får bare håpe han ikke tuller like mye når vi skal trene nå i formiddag. Det vil i hvert fall ikke være bra for konkurransenervene til mamsen. Onsdag 14. mai Mo og Tromsø likevel! -------------------------------- Fredag 2. mai Endelig tør mamsen tro at Kristin-tante er på bedringens vei. I går var hun oppe og gikk 2 ganger og hun så til og med på TV - selv om hun sovnet litt innimellom. Men pytt-pytt hva gjør vel det; det er jo ikke så gode program NRK har å by på, og dessuten blir hun sikkert å holde ut både ett og to programmer etterhvert som kreftene - og tanken på verdensutstillinga - vender tilbake. Mo eller Tromsø blir det nok ikke denne gangen, men hvem bryr seg om sånt småtteri. Kommer jo ny sjanser og det viktigste er jo at hun kommer hjem! Jeg er forresten ganske sikker på at det hjalp på at alle vårs kom på Bodø-besøk. Snille Roy-Helge kjørte oss ned, så mamsen skulle slippe å ta bussen helt alene. Men jammen er det langt dit; vi måtte stoppe mange ganger sånn at vi fikk rørt oss litt, ja og og gjort litt nødvendige ærender og sånn. Vi overnattet på en campingplass først - rett ved siden av ei diiiiger eng - helt toppers for oss å rase rundt på. Det eneste litt "skumle" var at mamsen trodde hun hadde låst døra om natta og Jippie'n er akkurat som Shabby, han lukker opp dørene selv, han. Og da vi sto opp og mamsen var på badet, da tok han seg like godt en lufterunde på egen labb. Tror de ble litt forskrekket over å få "besøk" så tidlig om morran, de polske snekkerne som bodde fem-seks hytter bortenfor oss. Ei natt lå vi til og med i bilen; det har vi aldri gjort før. Men var det noe problem for oss tøffinger? Ikke i det hele tatt; det eneste var at det var litt rart å spise kveldsmaten i fjæra - det har vi i hvertfall ikke gjort før. Smakte godt gjorde den nå uansett og mette ble vi og. Men det var veldig dumt at ikke vi firbente fikk lov å komme inn og hilse på Kristin-tante. Tenk så koselig det hadde vært for henne. Vi dro hjem uten mamsen, men heldigvis slapp vi nå å være alene i mange dager. Snille Ellen, Asle, Victoria og Kristine gjorde sitt beste for å skjemme bort Zippi og meg, vi hadde det som plommen i egget. Shabby koste seg hos Monica og Jippie'n hadde det helt toppers sammen med Benedikte, Roy-Helge og Anne-Grethe. Helt toppers er det nok å være Cinco-gutten og; han er på bondegårdsferie i Steigen og der har de til og med ei "dame" - og som den damenes venn han er, vil jeg tro han "mollkoser" seg.
Og tenk så deilig - nå er mamsen tilbake på Skjomnes søndre. Endelig er det blitt vår i bakkan og vi har igjen vært på tur i Storskogen vårres. Det kjentes godt ut både for mamsen og oss firbente. Hun gjorde et tappert forsøk på å ta bilder, men for å si det på en hygggelig måte; hun skriver nok bedre enn hun fotograferer. Skal det bli noen skikkelige blinkskudd, må det ei Kristin-tante til. Men enn så lenge må vi nok bare nøye oss med mamsen, for hun kommer ikke hjem på lenge-lenge - i hvert fall hvis vi skal tro på det legene i Bodø sier. Trening har det nå ikke blitt så mye av de siste ukene, kun ei fellestrening sist onsdag og det ble nå ikke trent så alvorlig mye akkurat, men det gjorde i hvert fall godt for mamsen å få prate litt "skjit" og le. Har jo ikke blitt trent noe særlig på hjemmebane heller, men nå begynner vi å få rutinene på plass igjen, og neste uke er det dags for nye fellestreninger - og de blir å være ute på "Farmen". Det kommer garantert til å bli kjempekoselig. Og kanskje det blir sportrening og hvis vi er riktig heldige.
|
