 |
 |
 |
 |
 |
 |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 Lørdag 24. januar "Fremmenfolk" på besøk - Oi, så merkelig ganglag det er på Svartpusen, sa mamsen forskrekket og reiste seg fra dagens frokostbord for å ta pusen nærmere i øyensyn, der han nærmest sklei nedover veien. Men det var slett ikke Svartpusen hun så, for han kom forsiktig snikende bak den merkverdige "gjesten" som riktig nok hadde både hale, pels og fire føtter; han hadde bare ikke rette ganglaget. Ikke så underlig tatt i betraktning av at det var en oter - som tydeligvis var møkklei av den evindelige fisken.
Det ble forresten trening på oss torsdagskvelden - og den var jättebra. Ja, ikke sånn å forstå at jeg trente noe særlig - vi var nå egentlig mest sosiale, Zippi og meg - og det er nå en ganske viktig del av livet, det og. De tre store trente mest på å gjøre som Kristin-tante og mamsen hadde lyst til, men det så nå ut til at både Cinco, Shabby og Jippie'n var fornøyd med det. Og mamsen var i hvert fall fornøyd; hun fikk testet noen av klasse II-øvelsene, og så langt ser det meget lovende ut.
Og jammen ble det tur i Storskogen både i går og i dag. Zippi og de store gikk alltids en smule lengre enn meg, men jeg var nå godt fornøyd med meg selv - at jeg i det hele tatt giddet å gå uten mamsen. Hvis jeg ikke tar helt feil, blir det nok en kveldstur på oss også, men da er det nok mer for trening enn tur. Hva morgendagen vil bringe, er ikke godt å si foreløpig, men vi skal i hvert fall til Ballangen, for mamsen & co er invitert på lammestek hos Jørn og mamma'n hans. Heldiggrisene!
Torsdag 22. januar Herrrlige tur- og treningsdager Mandag var egentlig en ganske stille og rolig dag. Mamsen skulle på sykehuset til kontroll og dermed var vi med hele gjengen. Bare hvis-såfremt-i fall hun skulle trenge trøst... men det trengte hun ikke. Legen var fornøyd, sykepleier var fornøyd - og aller best; mamsen var også fornøyd. Og det selv om legen mente det kunne ta noen måneder før det kom ny hud.
Mamsen hadde uansett bestemt seg for en tur på trening dagen etter, men langtur til fjells turde hun ikkegi seg i kast med. Ikke riktig enda. Men Kristin-tante fikk med seg Monica og Mira - og bare gjett om jyplingen syntes det var stas å ha ei "ungjente" med på tur. Han var så gjøger at halen slo nesten krøll på seg, men Shabby og Cinco syntes hun var i yngste laget og bare lot som hun var luft. Jippie'n stakkar, var så sliten da de kom hjem langt utpå ettermiddagen at han leet ikke på et øyelokk da middagen kom på bordet. Og det er en heller sjelden foreteelse!
Men Zippi og meg hadde en vel så koselig formiddag - og det uten å slite oss helt ut. Roy Helge kom på formiddagsbesøk og hadde med seg kremkake til kaffen; det likte mamsen særdeles godt, for rompostei er den beste kjøpekaka hun vet. Og etterpå ble vi med Roy Helge opp til Håkvikdalen. Det likte Zippi og meg særdeles godt, for vi fikk springe løse sammen med Vicky og Cindy. Bare synd ikke mamsen hadde fotoapparet - det befant seg langt oppå Virakfjellet - men kanskje det blir med oss en annen formiddag. Det kunne vært litt kjekt, for da fikk alle se det flotte treningsanlegget vi kommer til å få.
Jeg for min del var nå ganske spent på om han ble å "virke" på kveldens trening. Det var forøvrig mamsen og, for det er godt over to måneder siden sist de var på trening sammen. Hun hadde nå ikke trengt å bekymre seg, for kontakten var på plass fra første stund og de fikk både noen fine vendinger og forflytninger. Tror nesten godklumpen har savnet treningsstundene demses. Han har i hvert fall savnet belønningsfrekvensen - det er jeg brennsikker på. Etter pausen og ny kontakttrening, hadde mamsen lyst å teste apporten utendørs. Flinkegutten satt stødig som et fjell, tok øyekontakt og fikk kommando. Ingen æresrunde, men rett inn på mamsen venstre side. En smule skjev innsitt, men mamsen valgte å belønne likevel.
Og jammen dro de på tur igjen i går formiddag også, Kristin-tante og Monica. Og den formiddagen hadde de tenkt å prøve seg opp til postkassa på Reines. Sånn ble det nå ikke; det blåste småjævler der oppe i høyden. Det var rett og slett vanskelig å gå oppreist, i tillegg til hard skaresnø og isbelagte berg. Fornuftig nok valgte de å snu sånn like oppunder toppen, men de fikk nå drukket kakao og grillet seg pølser - på et vis.
Mandag 19. januar En fin-fin søndag I dag tror jeg alle vårs har hatt en flott søndag - på hver vår måte. Vi sto opp til et vintervær som passer mamsen og meg alldeles fortreffelig - vindstilla, minus 4 og snø akkurat passe hard til at jeg ikke trødde gjennom. Egentlig hadde jeg trodd vi skulle "lure" oss på egen labb i Storskogen, mamsen og meg, men sånn gikk det ikke - og det må jeg vel bare takke meg selv for.
Jeg var nemlig ikke snauere enn at jeg trasket avgårde sammen med Kristin-tante og de store. Og oppover bakkene bar det med oss; hun er blitt "skummelt" sprek, den tanta mi og det er jo bra for både henne og de store - og meg av og til. Jeg fulgte med helt til jeg ikke kunne se huset vårt lenger, men da syns jeg det var nok tur for i dag. Dessuten var jeg ganske sikker på at mamsen savnet den lille godkroppen sin.
Men før frokosten var unnagjort, hadde mamsen hatt ei knallfin treningsøkt med Jippie'n. Litt utenfor døra og litt innenfor. Ute tok de først noen vendinger, deretter et par dekk under marsj, for så å avslutte med litt avstandskommando. Jyplingen var bare megaflink - og det tror jeg ikke skyldtes et par hekto okserull. I hvert fall ikke bare det!
Jippie'n var forresten langt fra fornøyd med den lille treninga de hadde hatt utendørs. Og mamsen var ikke tungbedt - så da ble det noen apporter med både tre og metall. Ikke noe problem med det. Heller ikke med krydderglass, sukettboks eller mamsen sine briller. Men rått egg, det ble for vanskelig... og da fikk mamsen annet å tenke på enn å trene hund.
Lørdag 17. januar Godt nytt - og litt kjedelige dager Egentlig er det en smule merkelig - mamsen skulle vært hoppende glad for at kreften ikke hadde spredd seg videre i kroppen hennes - og det er hun jo selvsagt, men like fullt sitter hun der ved kjøkkenbordet og stirrer tomt ut i luften. Om ikke riktig hele dagen, så i hvert fall alt for ofte etter min mening.
Det er jo ikke farlig å røre seg, selv om ikke det hersens såret er grodd, kanskje det til og med hjelper på at hun bruker "pedalene" sine til en tur eller litt trening. Det var nok den syke-dama som steller foten hennes som gjorde henne så mismotig; hun fortalte at på en annen pasient tok det ett år før såret grodde, men jeg er bra sikker på at den pasienten ikke hadde sluttet å røyke.
Dessuten tror jeg hun savner treninga fælt - det blir liksom ikke det samme å trene alene. Selvfølgelig er det greit å være uforstyrret under innlæring av nye momenter, men så må det jo trenes videre med forstyrrelser - og plages man, er det jo kjekt å få et godt råd eller tre fra kjekke treningskamerater. Og jeg vet godt at mamsen har gruelig lyst å få prøvd apporten på ei utendørs-trening med Jippie'n. Inne er det i hvert fall ikke noe problem. Bra utførelse på både stå og dekk under marsj har han også.
Da er det litt verre med avstandskommando; flinkegutten ikke den helt store forståelsen for mamsen sine handtegn, så hun må nok finne på noe bedre skal det bli noen skikk på den øvelsen. Kjegla har de såvidt hilst på, den vil jeg tro står på trenings- planen for kommende uke. Og hvis vi kommer oss på trening tirsdag, blir det garantert øvd på dekk med skjult fører, fvf og kanskje litt klasse II-hopp.
Men om mamsen har vært stillesittende, har Kristin-tante rørt seg desto mer. I snøkov eller øspøs-regn; ut på tur med oss. Hele gjengen. Til og med meg ble dratt med - om enn noe motvillig i de verste snødungene. Mamsen var forresten også med på en av snøturene. Hun hadde så lyst å se "eventyrskogen" - og strevde seg helt opp på sletta. Nedoverbakkene gjorde innmari vondt for henne, men hun påsto hardnakket at turen var vel verd det.
I dag er Kristin-tante i Beisfjord og ser på valpene til Tindra, mens mamsen og meg er hjemme og lager lammecarre med mye spennende tilbehør. I morra skal vi ha middagsgjester, og da blir det mer lammekjøtt på bordet, men jeg er nå spent på når steika står i ovnen og godgjør seg, om ikke vi "lurer" oss en liten tur i storskogen. Ikke så langt som Kristin-tante har tenkt seg, men akkurat passe til å skjerpe smaksorganene og gi plass til ei aldri så lita skål med jordbærmousse...
Lørdag 3. januar Brrrr... Huttemegtu så kaldt det var da vi kom ut på runden vår i morres. Det var så kaldt at mamsen knirket - jaja, egentlig var det vel skoene hennes som knirket i snøen da hun beveget legemet ned fra veranda'n. For det gjorde hun, og jeg tar det som et godt tegn på at foten begynner å oppføre seg.
Hun var på sykehuset igjen i går, og de var vel ikke helt fornøyd, for mandag morgen må hun tilbake igjen. Legen sa det kunne ta lang tid, men ingen kunne svare på hvor lang lang tid er og det svaret tror ikke jeg mamsen er fornøyd med. Kjenner jeg henne rett, forlanger hun nok ganske snart å få komme til noen som er spesialister på den slags styggedom.
Vi har visst ikke tenkt å gjøre noe spesielt i dag - det blir nok en hjemme-kose-dag - bortsett fra en rask handlerunde. Forresten rask og rask..., Kristin-tante har aldri vært spesielt rask når det gjelder handling, og slett ikke når hun er alene. Det er hun neppe i dag okke som - salg som det er på de fleste av byens forretninger. Og det kan jo tenkes at hun gjør et skikkelig kupp!
Mamsen og meg forholder oss i ro i heimen - og sånt blir det hjembakte brød og deilig hjemlaget pastasaus til biffstrimlene med diverse tilbehør av. Og krydderier mangler hun såvisst ikke; det har Maria sørget for å få med seg fra Marokko - i tillegg til alt det andre fine hun fant på markedene.
Torsdag 1. januar Vinterlig nyttårsdag! Da vi kom ut på veranda'n i morres, var landskapet vårt like hvitt og ubeskrevet som den nye dagboka mi. Ikke et eneste lite musespor var å få øye på - og jeg fant det ikke tilrådelig å være den første til å utforske snødybden. Ikke Zippi-jenta heller. Men Jippie'n, han hadde ingen anfektelse og nærmest pløyde "gangvei" til oss småttinger.
Mamsen tok to skritt utfor døra - og lot det bli med det. Fornuftig nok; skotøyet var vel ikke akkurat beregnet for en halvmeter snø. Heldigvis kom Kristin-tante oss til unnsetning med snøskufla, så det ble nå gangbart etterhvert. Men tur i snøskogen hadde vi ikke lyst på, Zippi og meg. I dag var det bare Jippie'n, Cinco og Shabby som vandret oppover bakkene sammen med Kristin-tante. Håper hun fikk tatt noen kule bilder, da skal mamsen legge dem ut svint som bare det.
Hun tok i hvert fall bilder av utenissene. Det vil si; det lille vi ser av dem akkurat nå. Vi så forresten ikke så mye av de tre store heller, da de kom hjem fra tur i "Snøskogen". De var så full av snøklumper at de kunne nesten ikke flytte føttene, og siden de nesten sto i ro, ble de dekket med snø på resten av kroppen og. Det var litt rart fordi gradestokken viser 4,7 minusgrader.
Men inn ville de ikke; det var mye morsommere å være ute og "hjelpe" Kristin-tante å måke snø. Egentlig hadde vi ikke tenkt å måke før i morra, men så kommer Maria hjem fra Marokko sent i kveld - hvis flyene går da - og da må hun jo hentes på flyplassen, må vite. Det blir koselig - og sikkert morsomt - å høre hva hun har å berette om sitt juleopphold.
Mamsen har, tradisjonen tro, kost seg med nyttårskonsert og hopprenn på TV, i morra må hun på sykehuset igjen. Den tid, den sorg - for anledningen omskriver jeg bare gårdagens hilsen fra kongen til sine landsmenn og sier:
|
