Mandag 31. august

På "sauesanking" i Holmstad-dalen

Egentlig dro vi til Sortland for at Cinco og Shabby skulle være med på hver sin blodsporprøve. Men akkurat det gikk ikke helt som vi hadde trodd det skulle gå; begge storguttene brøt prøven. Shabby først - han sporet 20 meter, snudde seg for å sjekke hva som foregikk bak, sporet nye 20 meter og forlangte - høylydt - belønning for sin "utholdenhet". Belønning fikk han ikke for det; han måtte pent gå sporet ferdig selv om Kristin-tante sa fra til dommer'n at de brøt der. Det var nok lurt, for Shabby syntes ikke hverken om blod i sporet eller elgskanken som han fikk til slutt; han foretrakk vann og ballen sin, han.

Dermed var det den "nyutnevnte" viltspor-championen som skulle berge familiens "ære". Problemet var bare at vi var midt i saueland, og Cinco hadde aldri sett en sau i hele sitt fireårige liv. Han hadde knapt kjent lukta av dem. Det fikk han nå til gangs den dagen; for i sporstarten hans sto det ikke mindre enn 5 sauer! Mamsen jaget dem bort før han fikk komme ut av bilen, men det hjalp dårlig ettersom både de og kompisene demses drev og krysset hele sporet hans, var egentlig løpet kjørt. Og jeg kan love at han tok sporet - ikke blodsporet - men sauene sitt tråkk på kryss og tvers oppover lia. Hadde han ikke hatt sporselen på, så ville jeg trodd det var feltsøk han holdt på med, og etter en halv time var dommer'n lei og sa stopp.

Det gjorde nå ikke så alvorlig mye at det ikke ble noen premiering på storguttene; vi hadde ei supertrivelig helg på Sortland - mye godt takket være trivelige hundefolk i arrangørklubben Sortland Hundeklubb og de øvrige sporgåerne. Den klubben kunne kunsten å gjøre det koselig ute i marka; masse deilige kaker og varm elg-lapskaus til lunsj. Det var i hvert fall midt i blinken for mamsen - glad i god mat og en hyggelig prat som hun er. Været var også upåklagelig - det eneste minuset med 20 + og steiksol var vel at det kanskje ble litt vel varmt og tørt for de som skulle bruke nesa.

Turen til Sortland ble forresten en skikkelig kosetur; normalt tar det bare ca 4 timer, men vi klarte det kunststykke å bruke nesten det dobbelte. Mye takket være den fine lufteplassen vi fant like før Sortland. Egentlig var det en fiskeplass for de "innfødte", og den stakkars fiskemannen som intetanende kom ned stien til vannet, fikk seg nok en skikkelig forskrekkelse da vi kom stormende i møte med han. Heldigvis var han ikke redd hunder; tvert i mot syntes han det var bare koselig å få hilse på oss - forståelig nok.

Campingplassen der vi bodde, var også ganske koselig, men mamsen var litt bekymret for at det gikk løse sauer rundt hyttene. Det var litt kjedelig for dermed måtte vi være i band. Vi var forresten mye i band hele helga - myyye mer enn vi pleier, men så har vi jo ikke så mange sauer på Skjomnes. Egentlig ingen, og det er nå vi firbente glad for. Mamsen og Kristin-tante orket ikke vente på premieutdelinga - de ville heller se seg litt rundt når vi først var på tur, og jeg skal si det ble litt av en rundtur.

Selvfølgelig klarte de å rote seg bort. To ganger kjørte vi til det ikke lenger var mer vei å kjøre på - og ikke viste de hvor vi var heller. Det var nå veldig pent der vi var, da. Og 12 mil er jo ikke så langt - vi har vært bortkjørt mye lengre før og likevel funnet hjem igjen. Men jammen ble det mørkt og langt på natt før vi var på plass på Skjomnes søndre igjen.

Torsdag 27. august

Turbildeblogg - og viltsporchampion!

Selv om det står turbildeblogg til overskrift, har vi nå ikke vært på tur alle de 11 dagene som har gått siden sist vi skrev i dagboka. Forrige helg var Kristin-tante og Cinco på Øse for å gå blodsporkonkurranse, og det gjorde de så godt at det ble en 1. premie. Nå mangler de bare en 1. premie og så er Cinco viltspor-champion. Kanskje han får den tittelen allerede i ettermiddag, for da skal han gå et nytt blodspor i Håkvikdalen.

Fredag 28. august: Og jammen klarte flinke-gutten å få sitt viltspor-championat i går ettermiddag!

Ellers har vi, foruten de vanlige småturene og fellestrening, vært på tre plukkebærturer. To av dem var på Lappviklemmen i Sør-Skjomen, men den siste- gårdagens tur til Norddalen -  var aller best! Ikke sånn å forstå at det var ille å være på Lappviklemmen - det var bare så innmari vått - regnet silte ned fra vi satt føttene utenfor bildøra, og mamsen var så våt på bena at det surklet i skoene når hun gikk. Men blåbær, det klarte hun å plukke likevel.

Den andre dagen på Lappviklemmen ble myyye bedre; Kristin-tante, de to store og Zippi gikk opp på en topp, men jeg holdt mamsen med selskap mens hun plukket - og plukket - og plukket - helt til den store bøtta var full av deilige blåbær. Omsider kom toppgåerne tilbake, og jammen hadde ikke Kristin-tante funnet et kilo multer på sin vandring. Hjemme ventet Viggo med et par kilo multer fra Maritmyra, for der hadde han og Amundsen vært. Så nå er julemultene trygt plassert i fryser'n, og mamsen kokfornøyd.

Den aller fineste turdagen - enn så lenge - var likevel å streife fritt rundt omkring i Norddalen mens mamsen plukket fjellbæra si; hun påstår hardnakket at fjellbær er aller best. Ikke vet jeg, for jeg liker ikke blåbær engang, men jeg likte turmaten demses. Ikke  brødskivene med egg og kaviar, det klarer jeg meg godt foruten, men grillede ribbeskiver - det sier jeg ikke nei-takk til. Ikke ble vi våte heller den dagen; sola stekte fra skyfri himmel og det var faktisk 19 plussgrader. Herrrlig!!!

Det ser forresten ikke ut til at det blir så mye tyttebær i år, men det gjør ingenting for oss; mamsen har fått totalforbud mot å plukke mer av den sorten. Først må hun bruke noen av de "hundrede" posene som allerede ligger i fryser'n. Men det blir nok flere skogsturer likevel; kjenner jeg Kristin-tante rett, vil hun nok ha noen "ferske" høstbilder av oss pene - og vi stiller selvsagt opp. Enn så lenge er det dårlig med høstfarger, men e-kallene har begynt å samle seg, vepsen er hissig som bare fy og det lukter høst. Akkurat nå er det likevel ikke mye som minner om høst; havet er blikkstille, himmel'n klar blå og gradestokken viser 15,8 pluss!!!

Søndagsblogg

Nå lurer mamsen og meg på hvor den siste uka er blitt av - for plutselig var det blitt 16. august, og vi har ikke skrevet ei linje i dagboka.

Shame about us... Om det har vært stille på bloggfronten, så har det såviss ikke vært "stille" dager. Vi har stort sett vært på trening hver eneste

dag hele uka - bortsett fra fredagen, for da skulle Cinco kjede seg sånn at han var ekstra gira på å jobbe i helga. Men først fikk de seg en god tur til postkassa på Reines, og det var to våte og slitne voffser som kom hjem seinkvelds den dagen.

Vi hadde forresten et par ekstra kule treninger på volleyballbanen til Beisfjord Idrettslag. Kjempesnilt av dem å la oss få lov å være der; vi

fikk til og med låne varmebua demses så vi kunne grille og kose oss varmt og tørt innendørs innimellom øktene. Og Kristin-tante var ekstra godt

fornøyd med alle forstyrrelsen hun fikk; det var både unger som syklet eller kjørte moped rett forbi snutene våre, og et lite stykke bortenfor oss

trente minst to fotball-lag. Akkurat det syntes nå ikke jeg var så spesielt trivelig - men så er jeg ikke noe glad i støy og høye lyder heller da.

Nå er vi alene hjemme. Igjen! Kristin-tante og Viggo var på Finnsnes i går og Senja i dag. Ene dagen skulle de konkurrere i bruks først og så blodspor. Bruksen gikk rimelig bra. Cinco var som vanlig råflink i sporet, men på lydighetsbiten skar det seg på hoppet. Slasken ville bare ikke hoppe - og da tapte de maaange poeng. De fikk godkjent, men manglet 10 poeng på opprykket. Amundsen fikk 8 på sporet, men han er ei skikkelig "pubertetslus" for tiden - og vil stort sett gjøre ting etter eget hode, så Viggo valgte å avbryte den seansen. Foreløpig venter vi i spenning

på resultatet fra blodsporkonkurransen - det blir neppe enkelt å gå de sporene som ble lagt i går ettermiddag - og har lagt hele natta i plaskregn.

Og så tror jeg nesten jeg må røpe mamsen og min sin hemmelighet - selv om det egentlig er litt tidlig. Men saken er den at vi blir å få en ny firbent venn til gårds. Ikke sånn helt med en gang, da, for den er nettopp født og kan ikke reise fra mamma'n sin før i midten av oktober. Det blir

spennende, det. Ikke kan stakkar'n norsk heller - og hvordan jeg skal bjeffe på fransk, ja, det har jeg ikke helt funnet ut av. Godt vi har Maria som snakker flytende fransk. Det er forresten hun som har funnet valpen - og skal hente den, når den tid kommer. Bare for å ha sagt det; lille

Èmir (som kan oversettes til prins på norsk) er en harlekin pyreneisk gjeterhund med korthåret hode. Og han ser nesten ut som en mini-aussie!

Søndag 9. august

Billedbok fra uke 32

Sommer'n er ei deilig tid - i hvert fall når man har det så fint som vi har hatt det den siste uka. Først det aller beste: Kristin-tante kom hjem fra Bodø mandag ettermiddag. Gjett om det var noen firbeininger med hale som ble glad da! Ja, hun med bare to ben var nå jätteglad hun med selv om det ikke vises like godt som når vi er glad. Og med i velkomstkomitèen var også Laila, Karstein, Luna og Foxy  fra Mosjøen, så det ble en kjempekoselig ettermiddag - først på veranda'n med kaffe, is og jordbær og deretter luftings på Farmen.

Tirsdag og onsdag ble brukt til litt farting rundtomkring. Det vil si; mamsen, Zippi og meg fartet ikke, for vi var hjemme og koset oss med å lage noe godt til middag, og ikke minst litt godsaker til desserten. Resten av gjengen tok seg en svipptur til Sverige den ene dagen og opp på Arnesfjellet den neste, og som det fremgår av bildene - bademuligheter var det både på den ene og den andre plassen. At det var steiksol var såvisst ikke noe minus - når det ble for varmt på veranda'n var det bare å slå opp parasollen eller sette seg i hammocken.

Torsdag gjorde feriefolket som trekkfuglene; satte kursen sørover. Det syns vi var litt trist - og særlig Cinco-gutten som syntes det var stor stas å ha søstrene på besøk. Han ble så krønsk atte... Men vi har nå hatt noen fine dager etter at de dro også; blant annet et par koselige blåbærturer oppi lia og det var sinnsykt mye blåbær der. Mamsen plukket og plukket og plukket - enda vi egentlig venter på fjellbæra, for den er jo aller best påstår hun. Men nyrørt blåbær er jo godt da, og blåbær-slush smakte visst ikke ille, den heller. Kristin-tante har forresten plukket ganske mye multer, og når hun gjorde det, så koset mamsen og meg oss i jordbærlandet. Der både plukket og smakte vi på godsakene.

Nå i helga har vi vært "alene" hjemme, Cinco, Shabby og mora demses har, sammen med flere treningskompiser fra Dronninga Hundesportgruppe, vært på treningssamling hos Senja Hundeklubb . Etter å ha overhørt diverse telefonsamtaler mellom henne og mamsen, vil jeg tro de har hatt det helt toppers - og mamsen hørtes en smule misunnelig ut, men det blir sikkert flere samlinger og da kan vi også være med. Vi har nå ikke akkurat kjedet oss her hjemme heller; i går var vi på en fin plukkebærtur i Storskogen. I dag hjelper vi mamsen med å smake til ei god, gammeldags kjøttsuppe som bortefarerne skal få - sånn etterhvert. Like greit forresten at det ikke ble plukkebærtur i dag, for nå er skodda kommet på plass i fjellene og det drypper fra oven - til tider ganske mye. Men mamsen er litt pist på de som tar seg av strømforsyningen vår. De driver og blinker med strømmen, og hvis ikke mamsen passer på å "uploade" med jevne mellomrom, så blir alt borte. Sånn er det bare når vi bruker EZGenerator til dagbok-skriveriene. Og det tar lang tid å "uploade" - minst et par-tre minutter. Det er alt for lenge for ei utålmodig mamsen, men nå mangler bare billedtekstene og de kommer om to strakser. Suppa er straks ferdig og desserten er klar. Kan det bli bedre...

Lørdag 1. august

Kongelig besøk

Og det var hverken den norske eller svenske kongen som hadde funnet veien til oss på Skjomnes søndre. Gjesten vår er  mye gjevere enn som så - han er nemlig Skogens Konge og mye lengre i bena enn den norske og i hvert fall den litt mer kortvokste svenskekongen. Det nytter nok ikke for dem å springe omkapp med den karen, der selv Cinco kom til kort. Egentlig vil jeg tro det var "arveprinsen" som var nedom for å sjekke ripsbuskene, for han var på langt nær like stor som opphavet, men både Zippi og meg fant det likevel best å holde oss på betryggende avstand.

Etter at de to store hadde unnagjort "morrajakten", ble det liksom litt tryggere å gå i Storskogen vårres. Men jegeren Cinco var ikke fornøyd med å bare ha vært på elgjakt - han ville jakte mer, og ikke vet jeg om det er helt lovlig på denne tida av året. Han fant i hvert fall et revehi, men inn dit var han ikke synderlig lysten på å gå.

Det var derimot Zippi - hun ålet seg inn - bare for å finne ut at hiet var tomt. Revemor og ungene hadde, heldigvis for henne, forlengst forlatt hula, men jeg holdt meg fortsatt trygt i bakerste rekke. Jeg vet nemlig godt at mammaer fort kan forvandles til rasende furier hvis noen truer  ungene hennes - og revemor er i så måte garantert ikke noe unntak.

Ellers har det vært veldig rolige dager, nesten på grensen til å være kjedelige, men sånn er det bare når Kristin-tante ikke

er her og finner på ting og tang. Hun er fortsatt på sykehuset i Bodø, men nå ser det heldigvis ut til å gå rette veien, sa mamsen etter dagens "telefonmøte". Og da regner jeg med at det er Hjemveien til Skjomnes søndre hun snakker om.

Og så slitne blir man av å gå på elgjakt!

Tilbake til RullRundt.com